Om håp og tro på din åndelige reise

På nadverdsmøtet i dag, delte biskopen denne fortellingen:
I 1851 sluttet Mary Murray Murdoch seg til Kirken i Skottland som 67 år gammel enke. Hun var en liten kvinne, bare 120 cm høy og knapt 40 kg tung, men hun fødte åtte barn, og seks av dem levde opp. På grunn av hennes størrelse kalte barn og barnebarn henne kjærlig for “lille besta”. Hennes sønn John Murdoch og hans hustru ble medlem av Kirken og reiste til Utah i 1852, sammen med sine to små barn. Til tross for familiens egne strabaser, sendte John fire år senere sin mor nok penger til at hun kunne slutte seg til familien i Salt Lake City.

Med et håp som var mye større enn hennes lille kropp, tok Mary fatt på den krevende reisen til Utah i en alder av 73 år. Etter å ha kommet seg trygt over  Atlanteren, havnet hun i det ulykksalige Martins håndkjerrekompani. 

Den 28. juli tok disse håndkjerrepionerene fatt på reisen vestover. Dette kompaniets lidelser er velkjente. Av de 576 medlemmene i kompaniet døde nesten en fjerdedel før de nådde Utah. Flere ville ha omkommet om det ikke var for redningsaksjonen som ble organisert av  president Brigham Young, da vogner og forsyninger ble sendt til de hellige som satt fast i snøen.

Mary Murdoch døde 2. oktober 1856 nær Chimney Rock i Nebraska. Her måtte hun gi tapt for utmattelse, kulde og reisens strabaser. Hennes skjøre kropp kunne ganske enkelt ikke tåle de fysiske påkjenningene de hellige ble utsatt for. Idet hun klamret seg til livet, tenkte hun på sin familie i Utah. Denne trofaste pionerkvinnens siste ord var: “Fortell John at jeg døde med ansiktet vendt mot Sion.”
(Se Kenneth W. Merrell, Scottish Shepherd: The Life and Times of John Murray Murdoch, Utah Pioneer [2006], 34